Mens stankelben av slekten Tipula gjennomfører sin utvikling i lavlandet i løpet av sommeren, bruker Tipula excisa på Finse to år. Forlenget livssyklus er også kjent hos steinfluen Nemurella picteii og andre ferskvannsinsekter. På Hardangervidda bruker ulveedderkoppen Pardosa palustris tre år på sin utvikling, mens dens slektninger i lavlandet klarer det på ett.
Mange insekter oppsøker spesielt varme steder om sommeren. Bladbiller og gallveps på vier nyter godt av de høye temperaturene i bladrosettene når sola skinner. Dagsommerfugler med mørke partier på kropp og vinger, stiller seg slik at de absorberer mest mulig solenergi. Tilsvarende termoregulering kan man se hos fjellgresshoppe Melanoplus frigidus.
Spretthaler (Collembola) og midd (Acari) er blant de viktigste jordbunnsdyr i høyfjellet. Selv om temperaturen i jorda på avblåste fjellrabber svinger med lufttemperaturen, tåler hverken spretthaler eller midd å fryse. Deres evne til å overleve vinteren avhenger av at de forblir underkjølte, dvs. at kroppsvæsken ikke fryser, selv ved omgivelsestemperaturer som nærmer seg -40° C. Fysiologiske forandringer som forberedelse til overvintring, starter om høsten.
Mange steder fryser jorda på høyfjellet til en kompakt iskake. Løpebillen Pelophila borealis, som overvintrer i myrområder på Finse, kan overleve mer enn 6 måneder innefrosset i is. Pga. sterk mangel på oksygen går billene over til aerob stoffomsetning med melkesyre som endeprodukt. Spretthaler og midd på avblåste fjellrabber kan også leve i måneder uten oksygen når de er innefrosset i is.
Spretthaler og midd som lever i den sorte laven på stein og rabber lever må tåle sterk varme når sola steiker om sommeren. Noen av dem har egenskaper som ligner de man finner hos ørkenbiller i varme strøk.
Litteratur:
Sømme, L. 1995. Invertebrates in hot and cold arid environments. Springer, Berlin. 275 pp.