Et lemens død, en moses brød

Møkkmoser trives på møkk, dyrelik, gulpeboller eller andre animalske etterlatenskaper. Noen av dem er så kresne at de foretrekker døde lemen. 

Mosene blir ofte sett på som de høyere plantenes puslete lillebrødre. De er små, de virker (tilsynelatende) uspennende og ikke minst, de er vriene å bestemme og krever ofte nitide studier i lupe og mikroskop før korrekt bestemmelse til art. Studentene på BIO-kurs lærer derfor bare noen få arter og slekter, dvs. de som er store og/eller relativt lette å kjenne og som dessuten er karakteristiske for bestemte vegetasjonstyper.

Men mosene er i virkeligheten ei spennende gruppe hvor vi finner mange økologiske tilpasninger som har krevd en lang evolusjonshistorie. Et eksempel er fagerlemenmose Tetraplodon mnioides. Denne tilhører ei gruppe som vi kaller møkkmoser fordi de alltid vokser på møkk, dyrelik, gulpeboller eller andre rester av dyrisk opprinnelse. Vår art trives helst på døde lemen.

Tetraplodon mnioides

 

Men det er ikke nylig døde lemen mosen vokser på, men lemen som er så gamle og nedbrutte at det eneste vi ser er selve mosetua. Leter vi iherdig under tua kan vi av og til finne beinrester, hår og tenner fra lemenet (eller en annen smågnager), men ofte ser vi ingen ting, bare jord. Men hvordan finner sporene fram til et passende lemenlik?

Det er her historien begynner: Mosen som er grønn og har fotosyntese vil straks befruktningen er over skyte ut tett i tett med kapsler. Stilkene er blodrøde og sporehusene i toppen sitter på en tønneformet, fiolettsvart utvidelse av stilken (en såkalt apofyse). På avstand kan det minne litt om et stykke blodrødt kjøtt med svarte fluer. Og det er nettopp fluer som skal tiltrekkes! Åtselfluer ser det røde «kjøttet» med «fluer» på. Og fluer tiltrekker fluer: Her er det mat å få! Og da åpenbares lemenmosens neste trekk.

Splachnum luteum

 

Den tønneformete utvidelsen lukter sterkt og vondt av noe ubestemmelig: gammalost, gamle Ole, pultost? Uansett, duften er himmelsk for åtselfluene. De vasser lykkelig omkring mellom kapslene og får samtidig på seg sporer. Neste gang flyr de kanskje til et nylig dødt lemen med liknende odør som lemenmosen. Sporene havner på lemenet, men de spirer ikke før lemenet har nådd stadiet at lemenet er nesten blitt helt formuldet. Det kan ta mange år. Men mosen har god tid, og sporene kan vente.

 

Disse møkkmosene omfatter noen av våre mest spektakulære moser. De flotteste er gulmøkkmose og rødmøkkmose med henholdsvis lysegul eller purpurrød utvidelse som er formet som en parasoll eller liten sopp (derav det gamle navnet parasollmose). Disse vokser helst på møkk av store planteetere som ku eller elg. Ingen av dem er ennå funnet på Finse, og de har en mer østlig utbredelse og knyttet til barskogbeltet.

Published Dec. 8, 2014 9:51 AM - Last modified Jan. 19, 2015 10:15 AM